Information in EnglishInformation in EnglishInformation en français
Información en españolInformationen in DeutschInformasjon på norsk

Siste utgave av Kjemi Daigitalversjon:

www.kjemidigital.no
 
 

Redaktør:

Lars Ole Ørjasæter


Nettsiden redigeres i samsvar med Redaktørplakaten
og Vær varsom-plakaten.

Utgiver:
Logo MO
Media Oslo AS
Boks 119 Manglerud
NO-0612 Oslo

Tlf. 23 15 85 00

Org.nr.
NO 958 168 799 MVA

 Abonner (RSS)

Fluorpolymerer

Nordmenn er et utpreget friluftselskende folkeferd der merkevaren Gore-Tex® er blitt et velkjent husholdningsbegrep for de fleste. Historien om oppdagelsen og utviklingen av fluorpolymerene, fremfor alt Hostaflon® og Teflon®, og den senere utviklingen av Gore-Tex®-membranen er en fascinerende sammenslutning av forskere med øye for det uventede, entreprenører med stor risikovillighet og den polymerkjemiske industriens sterke fremvekst etter den andre verdenskrig.

Roy J. Plunkett (1910-1994), oppdager av PTFE hos DuPont, her avbildet med kabel og en kakeform belagt med Teflon®. Plunkett mottok en rekke utmerkelser for sin oppdagelse og var hele sin karriere ved DuPont i forskjellige stillinger. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
Roy J. Plunkett (1910-1994), oppdager av PTFE hos DuPont, her avbildet med kabel og en kakeform belagt med Teflon®. Plunkett mottok en rekke utmerkelser for sin oppdagelse og var hele sin karriere ved DuPont i forskjellige stillinger. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
 En rekonstruksjon fra 1963 av oppdagelsen av PTFE i 1938. Roy J. Plunkett (stående til høyre) viser sin assistent Jack Rebok (sittende til venstre) det hvite pulveret skrapt ut fra innsiden av en oppsagd gassylinder med tetrafluoretylen. Bob McHarness (stående i midten bak) iakttar det historiske øyeblikket. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
En rekonstruksjon fra 1963 av oppdagelsen av PTFE i 1938. Roy J. Plunkett (stående til høyre) viser sin assistent Jack Rebok (sittende til venstre) det hvite pulveret skrapt ut fra innsiden av en oppsagd gassylinder med tetrafluoretylen. Bob McHarness (stående i midten bak) iakttar det historiske øyeblikket. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
Laboratoriejournalen til Plunkett. Innføringen 6. april 1938 på venstre side omtaler oppdagelsen av PTFE og lyder som følger: «Polymerized tetrafluoroethylene. On cleaning up a cylinder which had contained approximately one kilo of tetrafluoroethylene, a white solid material was obtained, which was supposed to be a polymerized product of C2F4. The material was washed with water, acetone and dried at 100 °C. Obtained 11.4 g [2491-52-1, prøvemerking]. Sample gave good Beilstein test for halogen. Sent for chlorine and fluorine analysis. Found chlorine – nil, fluorine – 48.4%. Roy J. Plunkett.» I den lengre innføringen to dager senere på høyre side omtales blant annet den kjemisk sett svært inerte karakteren til PTFE. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
Laboratoriejournalen til Plunkett. Innføringen 6. april 1938 på venstre side omtaler oppdagelsen av PTFE og lyder som følger: «Polymerized tetrafluoroethylene. On cleaning up a cylinder which had contained approximately one kilo of tetrafluoroethylene, a white solid material was obtained, which was supposed to be a polymerized product of C2F4. The material was washed with water, acetone and dried at 100 °C. Obtained 11.4 g [2491-52-1, prøvemerking]. Sample gave good Beilstein test for halogen. Sent for chlorine and fluorine analysis. Found chlorine – nil, fluorine – 48.4%. Roy J. Plunkett.» I den lengre innføringen to dager senere på høyre side omtales blant annet den kjemisk sett svært inerte karakteren til PTFE. Takk til Hagley Museum and Library i USA.
 
Tor Erik Kristensen, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

For folk flest er Teflon® synonymt med slippbelegget i stekepanner og Gore-Tex® et varemerke forbundet med de fleste nye ytterklær laget for aktivt utendørsbruk, et «stoff» som visstnok skal være både vanntett og permeabelt for fuktighet («pustende») på samme tid. Oppdagelsen av fluorpolymerene har en ytterst fascinerende historie tilknyttet seg. Oppdagelsen av det som senere skulle bli Teflon® brukes ofte som et spektakulært eksempel på en rent tilfeldig oppdagelse, noe som dessverre har satt den egentlige oppdagelsen av polymeren, gjort av andre på et tidligere tidspunkt og under helt andre omstendigheter, fullstendig i skyggen. Historikken rundt det fluorpolymermaterialet som senere skulle bli Gore-Tex® er også kontroversiell. Var planleggingen og utfallet av det avgjørende forsøket egentlig tiltenkt? Som vi skal se senere, så er grensen mellom det tilfeldige og det tiltenkte innen naturvitenskap og teknologiutvikling ofte vanskelig å få øye på.

Polytrifluorkloretylen (PCTFE) – den første fluorpolymer
Historiske skildringer forbundet med utviklingen av fluorholdige polymerer starter nesten konsekvent med hendelsene i USA som vi skal ta for oss i senere avsnitt, men dette er historisk uriktig. Selv om stoffet tetrafluoretylen sin polymeriseringsvilje kom helt uventet på de amerikanske forskerne på slutten av 1930-årene, noe vi kommer tilbake til senere, så var andre allerede tidlig på 1930-tallet kommet adskillig lenger i forståelsen rundt polymerisering av fluorholdige umettede forbindelser.
   På 1930-tallet hadde det allerede vært kjent i lang tid at enkelte halogenerte vinylderivater lett kunne la seg polymerisere gjennom radikalpolymerisasjon. Polyvinylklorid (PVC) laget ved radikalpolymerisasjon av vinylklorid var for eksempel blitt patentert allerede i 1913 av Fritz Klatte (1880-1934),1 en svært innovativ kjemiker ved det som da var Chemische Fabrik Griesheim-Elektron (senere en del av bedriften Hoechst). Vinylfluorid derimot, oppførte seg imidlertid ikke som ventet og lot seg ikke polymerisere villig. Kjemikerne Fritz Schloffer (1901-1978) og Otto Scherer (1903-1987) ved Hoechst i Tyskland, på denne tiden en del av gigantkartellet IG Farben, oppdaget at forbindelsen trifluorkloretylen, der alle tre hydrogenatomer i vinylklorid er substituert med fluor, var en forbindelse som overraskende lett lot seg polymerisere. Schloffer og Scherer bet seg merke i at dette polytrifluorkloretylen (ofte omtalt som PCTFE i litteraturen fra den engelske forkortelsen), i motsetning til alle andre polymerer som var kjent på denne tiden, var ekstremt motstandsdyktig mot både lys, luft, ozon, organiske løsemidler og diverse aggressive kjemikalier. Det var dessuten ikke brennbart. En patentsøknad ble sendt av gårde i 1934 og ble innvilget i 1939.2 Schloffer og Scherer beskrev også enkelte andre polymerer laget fra andre fluorforbindelser i sitt patent.2

Det første møte med polytetrafluoretylen (PTFE)
Kjemikerne ved Hoechst-divisjonen av IG Farben utførte systematiske undersøkelser av andre fluorholdige monomerer fra 1934 og frem mot krigen. I dette arbeidet ble også polymerisering av tetrafluoretylen undersøkt.3 Tetrafluoretylen (C2F4) var en forholdsvis ny forbindelse, det hadde blitt isolert for første gang i 1933 av kjemikerne Otto Ruff (1871-1939) og Herbert Bretschneider (1899-1972) som et reaksjonsprodukt fra spalting av tetrafluormetan (CF4) i elektrisk lysbue. Polymerprøvene av polytetrafluoretylen (PTFE) fra forsøkene med tetrafluoretylen ved Hoechst så lite lovende ut og var nærmest umulig å bearbeide. En prøve oversendt til avdeling med ansvar for overføring til mulige applikasjonsområder svarte ved mottak av en av prøvene: «Was sollen wir mit diesem klitschigen Ding?» («Hva skal vi med denne klissete prøven?»). Prøven endte kort og godt i søppelbøtten!
   Grunnet de lite vellykkede forsøkene med tetrafluoretylen valgte Hoechst å satse videre på trifluorkloretylen i stedet, slik som omtalt i forrige avsnitt. De valgte til og med å utelukke tetrafluoretylen fra sin patentsøknad,2 noe som senere skulle vise seg å være en skjebnesvanger feil idet kjemikere ved amerikanske DuPont senere lykkes i fremstillingen av PTFE og da kunne beskytte denne ved patent og således sperre Hoechst fra salg av PTFE i årtier. Det er lett å påpeke dette i etterpåklokskap, men man skal huske på at fremstilling av PTFE normalt sett stiller helt spesielle krav til renhet av utgangstoffet tetrafluoretylen. Ved polymerisering til PTFE bør utgangsstoffet holde en renhet på 99,9999%, allerede noen få ppm av urenheter kan gi PTFE med lite tilfredsstillende egenskaper.4 Det er derfor ikke rart Hoechst mislykkes i sine forsøk med PTFE, men desto mer overraskende at DuPont senere lykkes med å håndtere dette. I tillegg fantes det ingen kjent synteserute for fremstilling av tetrafluoretylen på industriell skala på denne tiden, et vedvarende problem til utpå 1950-tallet, noe som vanskeliggjorde kommersialisering av PTFE ytterligere.

Kommersialisering av polytrifluorkloretylen (Hostaflon® C, Kel-F®)
I førkrigstiden var den kjemiske industrien i Tyskland stadig mer orientert mot krigsforberedelser, og IG Farben prioriterte ikke kommersialisering av fluorpolymerer på dette tidspunktet. Dermed har deres pionerarbeid rundt fluorpolymerer kommet i skyggen av det som skulle finne sted ved DuPont noe senere. IG Farben sine bidrag gikk i glemmeboken, og det var først i en studie fra 2005 at den tidligere Hoechst-kjemikeren Walter Wetzel gjennom sine studier av arkivet til Hoechst kunne sette tyskernes bidrag på sin rette plass.3
   Etter krigen ble IG Farben delt opp av de allierte, grovt sett til de selskapene som tilbake i 1925 hadde gått sammen om å danne denne storbedriften. I denne prosessen ble selskapet Hoechst gjendannet, og i 1948 tok det opp forskningsarbeidet rundt fluorpolymerer, og da spesielt PCTFE siden DuPont i mellomtiden hadde sikret seg rettighetene til PTFE. Etter omfattende utviklingsarbeid kunne Hoechst presentere PCTFE som et nytt kunststoff ved en messe i Hannover i 1952. I 1956 tilbød så Hoechst et kommersielt produkt bestående av trifluorkloretylen, copolymerisert med en liten mengde vinylidenfluorid (2-5 mol%) for optimalisering av egenskapene, markedsført under navnet Hostaflon® C2.3 Hoechst kom senere til å tilby et bredt assortiment med fluorpolymerer (inkludert PTFE), alle markedsført under navnet Hostaflon® og med tilhørende forskjellige bokstavkoder.
   Gjennom en teknologiutveksling med det amerikanske selskapet M. W. Kellogg Company i Jersey City i USA (i dag er en del av KBR) ble det også satt opp en industriell produksjon av PCTFE i USA. Forskjellige produkter med basis i denne ble markedsført under navnet Kel-F® fra 1955 av, et navn som noen sikkert vil kjenne bl.a. fra en del labutstyr laget for svært korrosive miljøer. I 1957 ble Kellogg sine aktiviteter rundt Kel-F® overtatt av selskapet 3M. I 1996 stanset 3M sin produksjon av Kel-F®, men PCTFE tilbys i dag fra andre produsenter og under andre merkenavn (for eksempel Neoflon® og Voltalef®).

Arbeid med Freon leder DuPont til PTFE
Nå skal vi ta for oss utviklingen på den amerikanske siden rundt fluorpolymerer. På 1920-tallet dominerte giftige forbindelser som NH3 og SO2, eller brannfarlige forbindelser som propan, markedet for kjølemedier i kjøleanlegg. Frigidaire, på dette tidspunktet en divisjon av bilprodusenten General Motors (GM), arbeidet med å identifisere nye kjølemedium. Det ideelle kjølemedium skulle være både lavtkokende, fargeløst, luktfritt, lite reaktivt og ugiftig. Den noe eksentriske kjemikeren Thomas Midgley (1889-1944) arbeidet med dette i GM, og gruppen han var tilknyttet satset på halogenerte, og da spesielt fluorholdige, forbindelser siden man antok at den sterke C-F-bindingen i slike forbindelser ville gjøre dem kjemisk inerte. Gruppen syntetiserte fluordiklormetan (CHCl2F), det første klorfluorkarbon (KFK), og kalte det Freon (i dag kjent som Freon 21). Freon hadde svært lovende egenskaper og GM inngikk et samarbeid (joint venture) med kjemiselskapet DuPont, under navnet Kinetic Chemicals, på grunn av sistnevntes erfaring med kjemisk utvikling og produksjon.
   DuPont var på sin side ikke interessert i å være avhengig av forbindelser som Frigidaire ved GM hadde rettighetene til. En da 27 år gammel og nyansatt kjemiker (med fersk Ph.D. fra Ohio State University i 1936) ved DuPont sine Jackson Laboratories i New Jersey), Roy J. Plunkett, ble satt på oppgaven med å identifisere andre KFK-forbindelser som var egnet som kjølemedium og som gikk utenom patentene til GM. Plunkett undersøkte derfor omsetningen av hydrogenklorid med tetrafluoretylen. Som en del av dette arbeidet fremstilte Plunkett og medarbeidere betydelige mengder tetrafluoretylen og oppbevarte disse i porsjoner av ca. én kilo hver på små stålsylindre som ble oppbevart i bokser med tørris (-78 °C).
   Under et av disse eksperimentene, den 6. april 1938 (se bilde av Plunketts labjournal), der tetrafluoretylen fra en stålsylinder ble omsatt med andre forbindelser gjorde Plunkett sin medhjelper (Jack Rebok) han klar over at gasstrømmen fra stålsylinderen hadde stoppet opp. Plunkett veide stålsylinderen og var overrasket over at den fortsatt inneholdt en betydelig mengde tetrafluoretylen samtidig med at ingen gass kom ut.5 Ved å riste sylinderen ble det klart at den inneholdt fast stoff og ved å fjerne ventilen kunne han så vidt få ut noe hvitt pulver. Ved hjelp av en baufil ble deretter stålsylinderen skåret opp og en betydelig større mengde av det hvite voksaktige pulveret ble tilgjengelig, uten at det forelå noe større gasstrykk i sylinderen. En rekonstruksjon av dette legendariske øyeblikket er senere blitt iscenesatt, se bilde. Plunkett var umiddelbart klar over at det hvite pulveret måtte bestå av PTFE.5 I en journalinnføring to dager senere beskriver Plunkett den kjemisk sett svært inerte karakteren til PTFE. Plunkett fulgte opp med å sende inn en patentsøknad for PTFE i 1939, patentet som i lang tid blokkerte Hoechst sin videre forskning på området.6

Manhattan-prosjektet og kommersialisering av PTFE (Teflon®)
På samme måte som sine tyske kollegaer oppdaget Plunkett at noen videreutvikling av sin oppdagelse var problematisk siden materialet var både kostbart og vanskelig å prosessere, og det hadde heller ikke noen umiddelbare anvendelser. PTFE havnet derfor i firmaarkivet.
   Amerikanerne satte som kjent i gang et stort program for utvikling av atomvåpen under den andre verdenskrig (Manhattan-prosjektet), og i denne forbindelse ble det nødvendig å anrike naturlig forekommende uran, dominert av isotopen 238U, med hensyn på isotopen 235U. For å få til dette, enten gjennom gassdiffusjon eller gassentrifugering, ble det gassformige mellomproduktet uranheksafluorid (UF6) benyttet, en ekstremt korrosiv forbindelse. PTFE er kjemisk sett ekstremt inert, det kan til og med motstå kokende kongevann (blanding av konsentrert HCl og HNO3) og kokende lutløsninger, kun smeltede alkalimetaller syntes å ha vesentlig innvirkning.7b Som beskyttelse i beholdere, ledninger og pakninger var PTFE ideelt, og arbeidet med materialet ble brått høyaktuelt igjen. Arbeidet var ikke ufarlig idet tetrafluoretylen spontant kunne polymerisere eller dekomponere til karbon og CF4 eksotermt, og en større eksplosjon inntraff i 1944. Under og like etter krigen fant PTFE noe spesialbruk innen diverse våpenteknologi og romfart grunnet sin kjemiske bestandighet, evne til å motstå svært lave og høye temperaturer, samt sin elektriske isolasjonsevne.3
   I 1948 startet endelig DuPont med produksjon av PTFE for det sivile marked under varemerket Teflon®. Selve navnet Teflon® ble registrert i 1944, sannsynligvis inspirert av den engelske forkortelsen for tetrafluoretylen (TFE). En industriell fremstillingsmetode for utgangsstoffet tetrafluoretylen ble utviklet, en prosess som brukes fortsatt.7 Omsetning av kloroform med HF gav CHClF2 (CHCl3 + 2HF = CHClF2 + 2HCl), en forbindelse som så pyrolyseres ved høy temperatur for å gi tetrafluoretylen, med difluorkarben som mulig mellomprodukt (2CHClF2 = C2F4 + 2HCl).7a I løpet av 1950-årene kom så Hoechst på banen igjen når det gjaldt PTFE (markedsført som Hostaflon® TF fra 1965), og de videreutviklet denne fremstillingsprosessen for tetrafluoretylen gjennom egne bidrag.8 Hoechst hadde jo allerede hatt PTFE i hånden i midten av 1930-årene, men det er utvilsomt den fascinerende og uventede oppdagelsen til Plunkett og hans medarbeidere som ettertiden har bitt seg merke i, dessverre til frustrasjon for tidligere Hoechst-forskere.3 Hoechst er i dag delt opp i flere selskaper (blant annet utgjør disse deler av det som i dag er Sanofi-Aventis, Clariant og Celanese), men ingen av dem har videreført navnet Hoechst.

Anvendelser av PTFE – dannelsen av selskapet Tefal
Kommersialiseringen av PTFE ble som vi har sett vanskeliggjort på grunn av de tekniske utfordringene tilknyttet produksjonen av tilstrekkelig utgangsstoff, og ikke minst rent utgangsstoff. I tillegg til dette kom problematikken rundt utviklingen av en tilfredsstillende og reproduserbar polymerisasjonsmetodikk. For å forme objekter av PTFE måtte sintringsmetodikk anvendes, noe som er uvanlig for plastmaterialer. Alle disse problemene ble overvunnet og PTFE fant anvendelse som materiale for pakninger, emballasje etc., i tillegg til en hel del annet. I 1953 startet også den velkjente bruken av PTFE til belegg for stekeformer siden PTFE har lav overflateenergi og påfølgende begrenset adhesjon til andre materialer.
   Siden PTFE kunne utvikle skadelige gasser ved høye temperaturer, nølte DuPont med å innføre bruken av PTFE i stekepanner. Mens DuPont nølte tok en fransk ingeniør, Marc Grégoire, saken i egne hender. En kollega av han hadde utviklet en metode for å belegge aluminium med PTFE og Grégoire brukte dette først til å belegge noe fiskeutstyr. Hans kone Colette derimot, foreslo heller å belegge stekepanner. Dette fungerte svært godt og Marc Grégoire tok ut et patent i 1954 og startet produksjon av slike stekepanner i sitt eget hjem i 1955, mens kona hans solgte dem på gaten. Dette ble raskt en suksess og selskapet Tefal (Tef- fra Teflon og -al fra aluminium) ble dannet i 1956 i Sarcelles, Frankrike. I løpet av året solgte Tefal 100 panner om dagen i Frankrike. Forskning viste senere at stekepanner med PTFE representerte liten helserisiko og DuPont kom etter hvert også med i utviklingen for fullt etter at FDA (Food and Drug Administration) godkjente produktet for bruk i stekepanner. Stekepanner belagt med PTFE etter den franske prosessen ble solgt i USA under navnet T-Fal, siden DuPont mente Tefal lignet for mye på deres eget varemerke Teflon®. Utover på 1960-tallet ble stekepanner med PTFE en stor salgssuksess, og Tefal er et velkjent navn for mange også i dag.

W. L. Gore & Associates, Inc.
Historien rundt anvendelsesområder for PTFE har som vi allerede har sett en artig historie tilknyttet seg, og enkelte av initiativtakerne har utvilsomt et noe hjemmelaget preg over seg. Som vi skal se, så skulle denne tradisjonen leve videre i beste velgående.
   På samme tid som Tefal ble dannet øynet også andre innovative forskere mulige nye anvendelsesområder for PTFE. Familien Gore i Newark, Delaware, i USA var en familie av kjemiingeniører. Far i husholdningen, Wilbert L. «Bill» Gore (1912-1986), var en kjemiker som hadde arbeidet for DuPont i 16 år og som brukte kveldene med eksperimentering i kjelleren hjemme. Gjennom DuPont kom Bill Gore i kontakt med forskning rundt fluorpolymerer, og han ble overbevist om at det fantes flere anvendelsesområder for PTFE enn dem DuPont forfulgte.9 På grunnlag av PTFE sin utmerkede elektriske isolasjonsevne var Bill Gore spesielt opptatt av bruken av PTFE til å isolere flere ledninger på en gang som del av samme kabelstykke. Hans sønn, Robert W. «Bob» Gore (1937-), studerte på dette tidspunktet i sitt andre år ved University of Delaware. Bob Gore utviklet i 1957 en praktisk metode for bruk av PTFE til å isolere flere parallelle elektriske ledere samtidig. Prosessen var vellykket og ble patentert.10 Bob sine foreldre, Bill og hans kone Genevieve, dannet i 1958 selskapet W. L. Gore & Associates med base i kjelleren i familiens hjem like etter at Bill hadde valgt å forlate DuPont. Produktet til sønnen Bob, kalt Multi-Tet-kabel, ble raskt en salgssuksess i den da unge dataindustrien, og Multi-Tet-kabel ble til og med i datautstyret i Apollo-romferdene.9 Bedriften vokste raskt ut av kjelleren og flyttet i løpet av to år inn i nytt kontor med tilhørende produksjonsfasiliteter. I løpet av 1960-tallet ble det klart at datamaskiner avtok i størrelse i et etter hvert drastisk tempo, noe som undergravde markedet for denne typen kabelisolasjon. Bob Gore, som startet å jobbe i bedriften i 1963 etter å ha avsluttet sin Ph.D. og som fra 1969 var leder for forskning og utvikling i familiebedriften, så seg om etter nye anvendelsesområder for PTFE.

Gore-Tex®
I sitt utviklingsarbeid rundt anvendelser av PTFE forsket Bob Gore mye på hvordan han kunne strekke ut PTFE til en tynn tape fordi rørleggere potensielt kunne bruke dette som tetningsmateriale i sitt rørarbeid. PTFE ble varmet opp og strukket ut, men alle utprøvde forhold førte raskt til at materialet røk. Det snodige var at jo mer forsiktig materialet ble strukket ut, jo lettere så det ut til å ryke. Dette virket lite intuitivt, så en dag i 1969 forsøkte Bob Gore å gi oppvarmet PTFE et ordentlig raskt og kontant rykk. Til sin store overraskelse strakk materialet seg nå hele 1000 prosent uten brudd, noe som stod i skarp kontrast til de 20-30% det typisk strakk seg før brudd ved varsom forlengelse. Dette materialet, først omtalt som fibrillert PTFE og senere som ekspandert PTFE (ePTFE), var både lett og sterkt. Det hadde flere interessante egenskaper og ble patentert.11
   ePTFE innehar en mikroporøs struktur og består av om lag 70 prosent luft. Porene har en størrelse som kun er ca. 1/20 000 av en vanndråpe, slik at en membran konstruert av slikt materiale har den egenskapen at vanndråper ikke kan trenge igjennom uten videre under vanlig trykk mens vanndamp kan passere fritt. Det er derfor permeabelt for vanndamp og luft, men samtidig bestandig mot nedbør og dessuten relativt vindfast idet gasstransport gjennom materialet tross alt er begrenset. Materialet har derfor egenskapen av å kunne virke isolerende for vær og vind som del av et klesplagg, men samtidig å kunne «puste» ved at fuktighet fra kroppen kan diffundere ut. Bob Gore utviklet derfor med medarbeidere en membran for klesplagg som brukte seg av de unike egenskapene til ePTFE.12 Slikt membranmateriale fikk navnet Gore-Tex®.
   Utviklingen av gode og holdbare klesplagg som benyttet Gore-Tex® gikk ikke smertefritt. På grunn av problemer med tetting av porer på grunn av fettholdige komponenter i svette og kvalitetsproblemer med sømmene i plaggene måtte det utvikles mer raffinerte laminater der Gore-Tex® inngikk.9 Problemene ble etter hvert overvunnet og Gore-Tex® er i dag synonymt med klesplagg for utendørsbruk. Klesplagg er ikke alt ePTFE er godt for. Materialet er lett, sterkt, biokompatibelt og kjemisk resistent. Det har derfor blant annet funnet bruk i materialer for implantater og romdrakter for astronauter. Det er dessuten godt egnet for tanntråd, noe Bob Gore oppdaget allerede i 1971, men som det skulle gå 30 år før ble kommersialisert.9
   W. L. Gore & Associates ble etter hvert et stort selskap og det har i dag cirka 9000 ansatte. Virksomheten er fortsatt sentrert rundt bruk av fluorpolymerprodukter. Selskapet har ikke glemt sitt opphav og har utviklet en unik og innovativ bedrifts- og ledelseskultur, en tradisjon de holder i hevd også i dag. Selskapet hevder seg konsekvent godt i rangeringer av selskaper etter arbeidstrivsel. Bill Gore var leder frem til 1976 og styreformann frem til sin død. Bill og kona Genevieve (hun fortsatte i selskapet frem til 2005 i en alder av hele 91 år) donerte sjenerøst til forskning, utdanning og veldedighet. Sønnen Bob Gore ledet selskapet fra 1976 og frem til 2000, men fortsatte etter dette som styreformann. Både far og sønn har mottatt en rekke utmerkelser.
   Bruken av fluorpolymerprodukter er ikke uten sine kontroverser. I produksjonen av fluorpolymerer anvendes som oftest emulsjonspolymerisasjon. Som en del av denne prosessen brukes fluorsurfaktanter som perfluoroktansyre (PFOA). Disse har vist seg å ha uheldige helse- og miljøaspekter tilknyttet seg. Dessuten er fluorpolymerene selv gjennom sin store kjemiske bestandighet lite nedbrytbare i naturen.
   Til slutt kan det nevnes at enkelte vil ha det til at Bob Gore sitt berømte «rykk» av oppvarmet PTFE ikke var et resultat av målrettet eksperimentering, men simpelthen heller er et resultat av frustrasjon. Hvem vet, som vi har sett er skillelinjene mellom «tilfeldig» og «tiltenkt» vanskelig å få øye på til tider. Det er muligens heller ikke av vesentlig betydning siden «formålstjenelige uhell» utvilsomt ser ut til å være noe overrepresentert hos driftige forskere.

Forfatteren ønsker å takke Hagley Museum and Library i Wilmington, Delaware i USA for bilder med tilhørende tillatelser og W. L. Gore & Associates, Inc. for bilde av Bob Gore samt tillatelse for bruk av deres Gore-Tex® logo.

Referanser
1. (a) F. Klatte, DE 281 877 (1913 til Chemische Fabrik Griesheim-Elektron). Mer eller mindre tilfeldig polymerisasjon av vinylklorid ved hjelp av sollys var imidlertid blitt observert allerede i 1872 av den tyske kjemikeren Eugen Baumann (1846-1896): (b) E. Baumann, Ann. 1872, 163, 308-322. Polymerisering av vinylklorid var muligens observert også før dette av den franske kjemikeren Henri Victor Regnault (1810-1878).
2. F. Schloffer, O. Scherer, DE 677 071 (1939 til I. G. Farbenindustrie).
3. W. Wetzel, NTM Z. Gesch. Wissen. Tech. Med. 2005, 13, 79-91.
4. K. Weissermel, H. -J. Arpe, Industrial Organic Chemistry 4th Ed., Wiley, 2003.
5. A. B. Garrett, J. Chem. Edu. 1962, 39, 288.
6. R. J. Plunkett, US 2 230 654 (1941 til Kinetic Chemicals).
7. (a) J. D. Park, A. F. Benning, F. B. Downing, J. F. Laucius, R. C. McHarness, Ind. Eng. Chem. 1947, 39, 354-358. DuPont har en rekke patenter tilknyttet tetrafluoretylen. For tidlige oppsummeringer av PTFE sine egenskaper i åpen litteratur, blant annet PTFE sin kjemiske bestandighet, se: (b) M. M. Renfrew, E. E. Lewis, Ind. Eng. Chem. 1946, 38, 870-877. (c) W. E. Hanford, R. M. Joyce, J. Am. Chem. Soc. 1946, 68, 2082-2085.
8. (a) O. Scherer, A. Steinmetz, H. Kühn, W. Wetzel, K. Grafen, US 2 994 723 (1961 til Hoechst). (b) O. Scherer, A. Steinmetz, H. Kühn, W. Wetzel, K. Grafen, US 3 183 277 (1965 til Hoechst).
9. “One sudden yank… - Chemical engineers who changed the world”, tce today, june 2011 (tilgjengelig på www.tcetoday.com).
10. R. W. Gore, US 3 082 292 (1963 til W. L. Gore & Associates, Inc.).
11. (a) R. W. Gore, US 3 953 566 (1976 til W. L. Gore & Associates, Inc.). (b) R. W. Gore, US 4 187 390 (1980 til W. L. Gore & Associates, Inc.).
12. R. W. Gore, S. B. Allen, US 4 194 041 (1980 til W. L. Gore & Associates, Inc.).