Information in EnglishInformation in EnglishInformation en français
Información en españolInformationen in DeutschInformasjon på norsk

Siste utgave av Kjemi Daigitalversjon:

www.kjemidigital.no
 
 

Redaktør:

Lars Ole Ørjasæter


Nettsiden redigeres i samsvar med Redaktørplakaten
og Vær varsom-plakaten.

Utgiver:
Logo MO
Media Oslo AS
Boks 119 Manglerud
NO-0612 Oslo

Tlf. 23 15 85 00

Org.nr.
NO 958 168 799 MVA

 Abonner (RSS)

Kvikksølvet i U-båten ved Fedje (III)

I Kjemi nr. 2 (2009) fremsto professor Gunnar Aksnes som en av de få som til nå har våget å komme med motforestillinger mot heving av vraket etter at regjeringen til slutt bestemte seg for heving i januar i år. I siste nummer (nr. 3) argumenterer professor Anders Goksøyr mot dette syn og angir grunner for hvorfor han mener U-båten bør heves. Vår artikkel diskuterer de ulike synspunktene som til nå har kommet fram, og presentere ytterligere momenter som vi mener har betydning i saken.
Professor Ragnar Bye med kvikksølv - som slett ikke er å spøke med. Dessverre er ikke alt som publiseres om kvikksølv like etterrettlig.
Professor Ragnar Bye med kvikksølv - som slett ikke er å spøke med. Dessverre er ikke alt som publiseres om kvikksølv like etterrettlig.
Tekst: Ragnar Bye og Walter Lund, professorer i kjemi ved hhv. Farmasøytisk Institutt og Kjemisk Institutt, UiO

Det har i de 20-30 siste år utbredt seg en nærmest panisk redsel for kvikksølv i mange land, også i Norge. Nå er det ikke vår hensikt med denne artikkelen å bagatellisere kvikksølvs toksiske virkninger, som er velkjente og alvorlige, men heller forsøke å bidra til et noe mer edrulig forhold til dette metallet, slik at vi i fremtiden kanskje slipper å lese sludder fra sentrale personer i norsk offentlighet, som «En liten dråpe på en menneskehånd kan være dødelig. En liten dråpe i en innsjø er nok til å gjøre all fisken uspiselig» [1].
   Utgangspunktet for problemstillingen heving/tildekking er selvsagt at begge «parter» ønsker en minst mulig fare for lokalbefolkningen og miljøet både på kort og lang sikt. Men for å oppnå dette kommer man altså til to ulike løsninger. Det interessante her er at hverken Kystverket, som var ansvarlig for utredningene, og heller ingen av de andre faglige institusjoner som Kystverket engasjerte under utredningen, anbefalte heving, selv om heller ingen hevdet at dette var umulig. Og argumentet var at tildekking er den minst risikofylte operasjonen. Regjeringen bestemte derfor vinteren 2007 at vraket skulle tildekkes. Konstituert Fiskeri- og kystminister Dag Terje Andersen kunne i sakens anledning uttale «Jeg er trygg på at dette er den beste løsningen ut fra et miljøperspektiv og jeg er derfor glad for at vi nå skal sette i gang med å eliminere forurensningsfare permanent» [2].
   Det som så skjedde var at det ble satt i gang en lokalaksjon for å forsøke å omgjøre vedtaket til fordel for heving. Aksjonsgruppens argument var åpenbart at risikoen forbundet med heving var mindre enn risikoen ved å la kvikksølvet forbli i havet. Med på laget fikk de snart lokalavdelingene av et par av regjeringspartiene, og bearbeidingen av stortingsrepresentanter og Regjeringen startet. I januar i år kunne suksessen innkasseres ved at Regjeringen bestemte det stikk motsatte av hva den hadde bestemt i 2007. Nå kunne Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen uttale at «Vi har lagt avgjørende vekt på den utrygghetsfølelsen lokalbefolkningen har ved å ha et kvikksølvdeponi i fjæresteinene. Derfor har vi konkludert slik, fordi vi ønsker at Fedje-boerne skal være trygge» [3].
   Dette er et interessant utsagn, da Helga Pedersen her egentlig sier at lokalbefolkningens følelser for trygghet har større vekt enn konklusjonene i alle faglige utredninger, hvor det hevdes at tryggheten er størst hvis vraket blir dekket til.
   Heving blir utvilsomt en dyr affære. Det er et tankekors hvordan myndighetene i enkelte tilfeller åpner pengesekken, mens det i andre sammenhenger, som for eksempel når det gjelder varig helseskade som følge av kvikksølveksponering for tannhelseassistenter, ikke er grenser for hvor sikre myndighetene må være på årsakssammenhengen før erstatning kan utbetales.

Kvikksølv i verden og i Norge
Det er viktig å ha i minne at kvikksølv er et grunnstoff, hvilket betyr at det har vært til stede i naturen siden jordens skapelse. Mennesket har derfor alltid levd med kvikksølv. Riktignok er middelkonsentrasjonen av kvikksølv i jordskorpen svært lav, men den kan være høy visse steder. For eksempel er det i Almaden i Spania drevet kvikksølvutvinning kontinuerlig i over 2000 år (anslått totalmengde 250.000 tonn) og gruven, som egentlig er et dagbrudd, eksisterer fremdeles, og det gjør også byen Almaden, hvor det like lenge har bodd mennesker.
   Kvikksølv følger ofte sink i naturen, hvilket betyr at der hvor det utvinnes sinkmalm får man kvikksølv «på kjøpet». Dette må fjernes før det rene sinkmetallet fremstilles. For eksempel er det i Sverige store sinkgruver i full drift. Ved disse fremstilles et sinkkonsentrat som inneholder kvikksølv; cirka 100 tonn Hg pr. år. Fordi det svenske gruveselskapet har et sinkraffineri i Finnland og et i Norge (og ingen i Sverige), vil den ene halvparten av kvikksølvet havne i Norge. De cirka 50 tonn kvikksølv som årlig kommer til landet, lagres i fjellhuler. Dette har pågått i mange år, og ingen i nærliggende lokalsamfunn har vært bekymret av den grunn, så vidt vi vet.
   I havvannet har kvikksølv også alltid vært til stede – lenge før det var mennesker på jorden – som oppløste ioner, særlig Hg2+. Noe kom fra erosjon men mest fra undersjøiske vulkaner. I nyere tid kommer i tillegg betydelige mengder fra brenning av kull. Havvannets normalkonsentrasjon er cirka 0,4-2 ng/l (noe høyere enn hva Aksnes angir i sin artikkel).

Korrosjonen av U-båten og av Hg-flasker
Korrosjonen av selve U-båten, torpedoene og trykklufttanker vil gå sin gang. Klorid, som finnes i høy konsentrasjon i havvann, vil gjøre at korrosjonen vil gå hurtigere enn i ferskvann. Derimot vil konsentrasjonen av løst oksygen på 140 meters dyp være lavere enn ved overflaten, og dette vil nedsette hastigheten. Det som her er sagt vil også gjelde oksidasjon av det metalliske kvikksølvet, som eventuelt lekker ut. De kvikksølvioner som da dannes, vil etter hvert også lekke ut i de frie vannmasser, hvis de ikke bindes (reagerer kjemisk med noe annet). Se avsnittet «Tildekking – med pyritt» nedenfor.

Goksøyrs artikkel
Goksøyr er tydeligvis i gang med å utføre noen av de forsøk som Aksnes etterlyser i sin artikkel i Kjemi. Som ventet finner Goksøyr at fisken tar opp kvikksølv fra kontaminerte sedimenter, og han har også påvist toksiske effekter på fisken. Med dette som bakgrunn mener han det vil «være tryggere om U-båten med sin last blir hevet under kontrollerte betingelser, der alle forholdsregler blir tatt for å hindre at kvikksølvet spres til miljøet under operasjonen». Men det er jo alle enige om. Problemet er at operasjonen kan komme ut av kontroll ved at uforutsette hendelser inntreffer, selv om «alle forholdsregler» er tatt. Å poengtere nettopp dette er faktisk en hovedhensikt med vår artikkel.

Heving av vraket
Det knytter seg ulike farer til hevingen. Noen av disse er alvorligere enn andre. Vi vil her ta for oss to – ammunisjonen og trykkluften.
   U-båten hadde seks torpedokammer og total lastekapasitet for i alt 22 torpedoer. Hvis vi antar at det var torpedoer bare i de seks kamrene, var det om bord 1800 kg TNT (300 kg per stk.) i tillegg til ammunisjon til to kanoner og ett maskingevær. Når torpedoene skal fjernes kreves en sikkerhetsavstand på 2000 meter til folk/bebyggelse, og dessuten at plassen som velges ligger i le for vær og vind. Hvilken personalrisiko som er forbundet med fjerning av torpedoene er innlysende.
   Torpedoene inneholder hver også 600 liter trykkluft med trykk 200 atm, det vil si i seks torpedoer vil det være 720.000 liter luft ved 1 atm. (på 140 meters dyp tilsvarer dette 48.000 liter). Ved heving av U-båten vil mottrykket hele tiden avta, og risikoen for at trykkluftbeholderne, som allerede kan være betydelig korrodert, vil briste øker med avtagende avstand til havoverflaten.
   De to delene av båten vil bli hevet til overflaten på nedsenkbare lektere. I denne operasjonen kan man ikke utelukke faren for at vrakdelen rett og slett kan gli av lekteren og på nytt gå til bunns. Dette behøver ikke være noen stor katastrofe, bortsett fra at flasker med kvikksølv kan spres over et stort område.
   Vi vil her oppfordre stortingsrepresentanter, lokalbefolkning og andre tilhengere av heving at de tenker gjennom hva folkene fra Sjøforsvarets Minedykkerkommando kan utsettes for ved en heving og desarmering av U-båten. Alle tekniske data i dette avsnittet er hentet fra ref. [4]. Tildekking – med pyritt I motsetning til heving, antas det at tildekking vil være et «null-risiko»-prosjekt, da selvantennelse av ammunisjonen ikke er sannsynlig. Vi ville imidlertid ikke ha dekket med sand, men med pyritt, FeS2. Dette er et billig og lett tilgjengelig mineral (finnes i store mengder i Norge), som kan knuses til ønskelig kornstørrelse. I forhold til vanlig sand vil pyritt ha to egenskaper, som i denne sammenheng er svært nyttige: Det er omtrent dobbelt så tungt som sand, og vil derfor vanskeligere kunne flyttes av sterke havstrømmer. Og det viktigste: Eventuell kvikksølv som måtte lekke fra U-båten vil kunne reagere med pyritten og danne kvikksølvsulfid, HgS, som er det mest stabile (tungtløselige) kvikksølvmineralet man kjenner. Derved vil kvikksølvet forbli i sedimentene til «evig tid». Vi er ikke kjent med at det tidligere er utført slik behandling av kvikksølv på havbunnen. Det burde derfor etter vår mening gjennomføres et forskningsprosjekt med hastestatus som belyser dette.

Hvor er midtseksjonen?
I februar 2007 poengterer kommandørkaptein Hans Christian Kjelstrup ved Haakonsvern at U-båtens midtseksjon (der den britiske torpedoen traff) ikke er funnet. Cirka 25 prosent av kjølen mangler. Og det er ganske sikkert at kvikksølvet – på grunn av den høye vektens innvirkning på båtens stabilitet – var lagret i kjølen. Dette innbærer i så fall at selv om U-båten heves, vil mye kvikksølv fremdeles ligge igjen på havbunnen. Dette kan være spredt over et større område på grunn av eksplosjonen. Løse jernflasker med kvikksølv på havbunnen vil i dag ganske sikkert ikke være synlige, da de vil være dekket av «nytt» sediment (det vil si sediment dannet fra 1945 til nå). Hvis dette er riktig, vil dette etter vår mening være et ytterligere argument for tildekking [5].

Hvilken løsning bør velges?
Vi tror alle er enige om at hvis vraket kunne heves med minimal risiko og moderate omkostninger, så ville dette være den beste løsningen. Men slik er jo ikke virkeligheten. Hevingen vil innebære en ikke ubetydelig risiko slik vi ser det, og omkostningene blir store, trekvart milliarder kroner høyere enn ved tildekking, ifølge Aksens. Et slikt beløp burde kunne anvendes mer fornuftig i annen miljøsammenheng, for eksempel til å heve noen av de flere hundre skipsvrak (mange av disse fra krigen) som ligger rundt kysten.
   Vi mener ikke at tildekking av vraket er den eneste mulige løsning på problemet. Men vi er likevel av den oppfatning at tildekking er den minst risikofylte, og at dette bør tillegges avgjørende vekt, når tildekking samtidig – etter vår mening – ivaretar de miljømessige hensyn. Derfor bør man dekke til U-båten med pyritt, samtidig som det gjennomføres en informasjonskampanje blant Fedje-befolkningen, for å motvirke unøding engstelse.

Referanser
[1] Petter A. Stordalen, fra hans personlige blogg, datert 10.12.08.
[2] Kystverket, 13.02.2007. www.kystverket.no
[3] Bergens Tidende, 29. og 31 jan. 2009. www.bt.no
[4] Forsvaret. Kysteskadren/Marinens Jegervåpen/Minedykkerkommandoen, 18.10.2006
[5] Bergens Tidende, 27. feb. 2007. www.bt.no